Fra torsdag den 18, til mandag den 22 var jeg i Oregon for å besøke Vilde. Norske Vilde, som er utvekslingsstudent i Forest Grove, en time unna Portland, Oregon. Jeg tok toget ned, fulgte etter en annen dame for å finne hvilken vogn jeg var i, og var generelt nervøs hele veien. Toget tok 3,5 timer, så jeg måtte ha noe for å holde meg opptatt. Siden jeg har blitt en ekte amerikaner ble løsningen på problemet mitt; mat. Jeg kjøpte twix, potetgull og brus. Dette gomlet jeg i meg på veien ned til Portland. Vilde og vertsfamilien hennes hentet meg på togstasjonen. De var veldig hyggelige og snille. Vi ble sluppet av atme high school’en til Vilde fordi vi skulle se en basketballkamp. Vi lot tingene våre bli igjen hos en venninne som bor nærme skolen. Det var utrolig mye liv på tribunen, mye mer enn hva det er på min skole. Alle ropte og skrek og mange hadde maling i fjeset og var ekte supportere. Det var helt herlig å stå der å heie siden det var så mye liv. Senere på kvelden dro vi på et Bon Fire hos en venn av Vilde. Der var det mange folk som jeg ikke hadde møtt før, og alle navnene gikk i surr. Vi overnattet hos en venninne av Vilde.
Neste dag dro vi hjem for så å senere dra til en strand en plass som de kaller Seaside. Det var utrolig fint der, og alt jeg kunne tenke på var sangen The Kooks - Seaside og hvilken fantastisk følelse jeg fikk av å være der. Stranden var utrolig fin og den lille landsbyen var veldig koslig. Vi tok en hel del bilder.
Jeg klarte også å få foten min overkjørt senere på kvelden. Uten å gå inn på detaljer vil jeg bare si at alt går bra med den. Ingenting er brekt, jeg har bare store sår over hele siden av foten. Mamma friket jo ut, men det er jo forsåvidt forståelig. Vi hadde is på foten nesten hele kvelden. En halvtime på, en halvtime av. Jeg tror det hjalp veldig mye. Det gjorde ikke så vondt som jeg skulle tro det å bli overkjørt ville gjøre. Jeg gråt ikke. Da jeg falt og fikk hjulet rullende over foten hoppet jeg bare opp igjen og gikk på foten. Jeg tror egentlig jeg var mest i sjokk. Alle rundt meg friket ut isteden.
Fin fot ikke sant? Ja ja, jeg vet alle hater føtter og min ser spesielt misfostret og stygg ut, og ikke minst skitten. Men jeg har unnskyldningen at jeg ikke kunne ha på meg sokk eller sko, så jeg gikk rundt barbeint. Dette bildet ble tatt dagen etter det skjedde.
På søndagen tok vi det bare med ro pga foten. Jeg kunne ikke gå så langt, og hadde smertestillende med meg hele tiden. Det gjorde ikke vondt så lenge jeg ikke gikk på den. Da vi kom hjem til Vilde sitt hus trodde ikke vertsfaren hennes på at foten min ikke var brekt, så han vridde og bøyde på den for å se om jeg reagerte. Jeg bare satt der og stirret på foten min. “Her feet are very oddly shaped so it’s hard to tell….” Takk så mye, Terri! Elsker “komplimanger” på føttene mine…….hahah
Senere på søndag kveld bestemte vi oss for å finne på noe med noen av guttevennene hennes. Vi dro til en fyr som hette Austin og der var også to andre venner, Dustin og Willy. Det var veldig gøy der og vi lo mye.
Mandag dro jeg hjem. Terri, vertsfaren til Vilde, kjørte meg til togstasjonen i Portland. Siden baggen min var så tung og jeg hinket, eller haltet bortover fikk jeg skyss av togpersonellet. De satte meg på en bil som så ut som en golfbil, eller slike små biler som de har på flyplasser, og den gikk vel maks 5km/t. Kan ikke klage på service da, siden han bærte bagen min inn på toget.
Jeg kom hjem til Seattle, hvor Deb, Ed og Chris hentet meg. Jeg hadde fortalt Deb tidligere at jeg hadde noe å fortelle og at foten min “gjor litt vondt”. De var litt bekymret, og synet av foten gjor det nok ikke mye bedre.
Deb: poor baby!!!
men men, de friket ikke ut. Jeg tror det var pga jeg hadde hintet til at noe hadde skjedd, og at det ikke var så alvorlig.
Bilder fra OREGON:
happy camper
Kayla, Vilde, Anette, Lauren
seaside
Vilde og jeg <3
