Fra torsdag den 18, til mandag den 22 var jeg i Oregon for å besøke Vilde. Norske Vilde, som er utvekslingsstudent i Forest Grove, en time unna Portland, Oregon. Jeg tok toget ned, fulgte etter en annen dame for å finne hvilken vogn jeg var i, og var generelt nervøs hele veien. Toget tok 3,5 timer, så jeg måtte ha noe for å holde meg opptatt. Siden jeg har blitt en ekte amerikaner ble løsningen på problemet mitt; mat. Jeg kjøpte twix, potetgull og brus. Dette gomlet jeg i meg på veien ned til Portland. Vilde og vertsfamilien hennes hentet meg på togstasjonen. De var veldig hyggelige og snille. Vi ble sluppet av atme high school’en til Vilde fordi vi skulle se en basketballkamp. Vi lot tingene våre bli igjen hos en venninne som bor nærme skolen. Det var utrolig mye liv på tribunen, mye mer enn hva det er på min skole. Alle ropte og skrek og mange hadde maling i fjeset og var ekte supportere. Det var helt herlig å stå der å heie siden det var så mye liv. Senere på kvelden dro vi på et Bon Fire hos en venn av Vilde. Der var det mange folk som jeg ikke hadde møtt før, og alle navnene gikk i surr. Vi overnattet hos en venninne av Vilde.

Neste dag dro vi hjem for så å senere dra til en strand en plass som de kaller Seaside. Det var utrolig fint der, og alt jeg kunne tenke på var sangen The Kooks -  Seaside og hvilken fantastisk følelse jeg fikk av å være der. Stranden var utrolig fin og den lille landsbyen var veldig koslig. Vi tok en hel del bilder.

Jeg klarte også å få foten min overkjørt senere på kvelden. Uten å gå inn på detaljer vil jeg bare si at alt går bra med den. Ingenting er brekt, jeg har bare store sår over hele siden av foten. Mamma friket jo ut, men det er jo forsåvidt forståelig. Vi hadde is på foten nesten hele kvelden. En halvtime på, en halvtime av. Jeg tror det hjalp veldig mye. Det gjorde ikke så vondt som jeg skulle tro det å bli overkjørt ville gjøre. Jeg gråt ikke. Da jeg falt og fikk hjulet rullende over foten hoppet jeg bare opp igjen og gikk på foten. Jeg tror egentlig jeg var mest i sjokk. Alle rundt meg friket ut isteden.

Fin fot ikke sant? Ja ja, jeg vet alle hater føtter og min ser spesielt misfostret og stygg ut, og ikke minst skitten. Men jeg har unnskyldningen at jeg ikke kunne ha på meg  sokk eller sko, så jeg gikk rundt barbeint. Dette bildet ble tatt dagen etter det skjedde.

På søndagen tok vi det bare med ro pga foten. Jeg kunne ikke gå så langt, og hadde smertestillende med meg hele tiden. Det gjorde ikke vondt så lenge jeg ikke gikk på den. Da vi kom hjem til  Vilde sitt hus trodde ikke vertsfaren hennes på at foten min ikke var brekt, så han vridde og bøyde på den for å se om jeg reagerte. Jeg bare satt der og stirret på foten min. “Her feet are very oddly shaped so it’s hard to tell….” Takk så mye, Terri! Elsker “komplimanger” på føttene mine…….hahah

Senere på søndag kveld bestemte vi oss for å finne på noe med noen av guttevennene hennes. Vi dro til en fyr som hette Austin og der var også to andre venner, Dustin og Willy. Det var veldig gøy der og vi lo mye.

Mandag dro jeg hjem. Terri, vertsfaren til Vilde, kjørte meg til togstasjonen i Portland. Siden baggen min var så tung og jeg hinket, eller haltet bortover fikk jeg skyss av togpersonellet. De satte meg på en bil som så ut som en golfbil, eller slike små biler som de har på flyplasser, og den gikk vel maks 5km/t. Kan ikke klage på service da, siden han bærte bagen min inn på toget.

Jeg kom hjem til Seattle, hvor Deb, Ed og Chris hentet meg. Jeg hadde fortalt Deb tidligere at jeg hadde noe å fortelle og at foten min “gjor litt vondt”. De var litt bekymret, og synet av foten gjor det nok ikke mye bedre.
Deb: poor baby!!!
men men, de friket ikke ut. Jeg tror det var pga jeg hadde hintet til at noe hadde skjedd, og at det ikke var så alvorlig.

Bilder fra OREGON:

happy camper

Kayla, Vilde, Anette, Lauren

seaside

Vilde og jeg <3

“well, what is an american experience without doing something stupid and/or dangerous??”

explains my life at the moment, see you when i get back to Seattle.

VINTERFERIE!

Befinner meg nå i Sun Peaks, Canada. Vertsfamilien min dro til østkysten for å se på universitet. Det er ikke så interresant for meg, så jeg valgte å bli hjemme. Meghan, en venninne fra skolen spurte om jeg ville bli me hennes familie til Sun Peaks på skitur. Jeg takket selfølgelig ja, og nå er vi her. Vi skal være her fra 14-18.februar. Jeg overnattet dagen før vi dro, og på kvelden dro vi på et sangshow på skolen. De elevene som er med i den gruppen er utrolig flinke å synge. Jeg ble veldig overrasket over noen av de.

Da jeg kommer hjem til Seattle den 18, overnatter jeg hos Meghan. Neste dag tar jeg toget til Portland, Oregon for å besøke venninnen min Vilde Sønderland. Der blir jeg til 22/23, vi får se. Jeg gleder meg veldig.

På onsdagen forrige uke møtte jeg en annen utvekslingsstudent som het Kristine. Hun var veldig grei og vi kom godt overens. Det var litt rart å snakke norsk igjen, og jeg blandet inn engelske setninger inn i språket mitt. Sånn går det når man har bodt her en stund.

Har internett her i leiligheten så det kommer vel flere innlegg over ferien!

Det er fortsatt søndag her i Seattle, så jeg ville bare si; Happy Valentine’s Day and Happy Mother’s Day!!

Heh, en uke for sent. Men det er som de sier, bedre sent enn aldri.

Til nå har sikkert noen av dere sett bilder fra dette ballet på facebook. Det er sykt mange bilder fra en sykt artig kveld. Alle jeg nevner i innlegget kommer dere mest sannsynelig til å se bilder av lenger ned.

Daten min for dette ballet het Will, og er en gutt i samme trinnet som meg.

Først fikk jeg sitte på med Adrian Brandon til Chanelle’s hus. Hos Chanelle gjorde de fleste av jentene seg klare. Vi tok noen bilder der før vi kjørte til Jack’s hus. Jack bor i et inngjerdet nabolag. Da grinden åpnet seg og vi kjørte inn så det ut som en scene i en film. Det var helt utrolig. Er veldig vanskelig å forklare, man må nesten bare se det selv. Vi ankom huset og vi gikk over til “the poolhouse”. Alt jeg kan si er at det var veldig fint der. De fleste var allerede hos Jack da vi kom.

Alle hadde tatt med seg noen form for mat/drikke og i og med at vi var rundt 20 stykker var det sykt mye mat der. forskjellige typer salater, lasagna, spaghetti, hummus og pita, brus, sjokoladekake, brownies, kyllingvinger, frityrstekt kylling. For å si det sånn så var det mer enn nok for å fylle 20 amerikanske mager.

Vi tok masse bilder, og rundt halv 9 dro vi ut for å bli hentet av partybussen. Det var en litt trang buss, med den mest “tacky’e” innsiden jeg noen gang har sett. Det var neonblå lys, strippestang, zebrastripede seter – hele pakken! Vi satte på musikk og begynte å danse. Etter vi kjørte rundt en stund ankom vi dansen som var lokalisert i sentrum, i et landemerke kalt “the Space Needle”. I og med at jeg aldri hadde vært oppe i den, var jeg veldig spent! Vi var på et lavt nivå, men man kunne ta heisen opp til toppen og se utsikten over hele byen.

Dansen var veldig gøy. Det var mindre folk på denne dansen enn på Garfield, men det kan forklares så enkelt som at det er færre elever på SAAS. Jeg likte denne dansen bedre fordi jeg kjente mer folk. Jeg hadde alltid en dansepartner fordi jeg visste hvem folk var. Det var litt vanskeligere på Garfield siden det var så mange ukjente fjes. De serverte bakerivarer og frukt, brus og vann der også. De hadde til og med vannmelon!

Vi dro fra dansen rundt klokken 11. Vi ventet en liten stund på bussen, og jeg rakk å bli kald. Will, my date, gav meg jakken hans, noe jeg synes var veldig søtt av han.

Bussen kom og vi hadde den til klokken 2 om morgenen. Vi stoppet et sted der man kan få en flott utsikt over byen. Det var også stedet vertsfamilien tok meg til en av de første dagene jeg kom hit. Vi stoppet også for å dra på et seniorparty. Vi ble der i ca 5 minutter før vi ble kastet ut fordi vi var altfor mange. Alle kom i en stor gjeng, så det ble litt mye med 20 stykker på èn gang.

Bussen kjørte jentene hjem til Chanelle, og guttene til Jack. Jeg sovnet ganske raskt i en sovepose på gulvet.

Ariel, Lindsay, Scott, Anette, Azmi

Lindsay, Anette, Nina, Chanelle

Lindsay, Anette, Ariel, Nina, Chanelle, Laura

Anette, Nina, Lindsay, Adrian, Chanelle, Ariel, Laura

Topp, fra venstre: Jack, Adrian, Azmi, John, Alec, Gavin, Ian, Murray, Isaac
Nedre, fra venstre: Tomo, Chanelle, Lindsay, Ariel, Laura, Anette, Nina, Will

Jack, Tomo and Ian

Anette, Will, Jack

Alec, Laura and Will

Ian and I

Will and I

Scott and I

Anette and John

Tomo og jeg.

Det er nok for i kveld, nå skal jeg hoppe i loppekassen! God natt!

Hei

Er på skolen for øyeblikket, og har akkurat levert inn et formelt brev på norsk, for å nominere Woodrow Wilson som vinner av Nobels Fredspris. Siden prisen blir delt ut i Oslo fikk jeg lov å skrive brevet på norsk. Jeg har en engelsk versjon også, men jeg kommer ikke til å levere den inn før han spørr om det. Han sa han har en oversetter, men om han har tenkt å bruke google, kommer det nok ikke til å gå så bra. Egentlig litt dobbeltjobb, men det var artig.

Dette er læreren jeg gav mitt norske brev til! Halsey! Beste læreren jeg har! og nei, det er ikke hans caps.

I morgen skal jeg på mitt første vinterball, som jeg gleder meg mye til. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal ha på meg, men jeg finner nok noe i klesskapet. Jeg har en kjole som jeg skal ha på meg til SAAS’s winterball, men som Chris og Sunny sa: you can’t wear the same dress to both!!! FASHON CRISIS!

Haha, jeg ville nok ikke tatt det så alvorlig, men de har nok rett, så nå skal jeg bare finne en kjole i klesskapet. Jeg har en anelse om hvilken jeg skal velge.

Tiden går sykt fort her, og det slår meg at jeg bare har ca 5 måneder igjen. Orker ikke telle, for da blir jeg bare lei meg. Jeg liker meg kjempe godt her, og har ikke planer om å ta et fly til Norge på en stund. Men selv om det å tenke på å dra hjem gjør meg lei meg, skal det bli godt å komme hjem. Hjem til familie, venner og det gamle livet.

Jeg har opplevd mye allerede og jeg skal oppleve mer. Jeg har lært mye om meg selv, og jeg har utviklet meg. Jeg er flinkere til å ta kontakt med fremmede mennesker, jeg smiler mer til de jeg ikke kjenner eller bare de jeg kjenner såvidt. Jeg har blitt flinkere til å si nei, selv om det fortsatt er et problem jeg har. Jeg prøver nye retter, selv om jeg ikke alltid gjør det med et stort smil om munnen.

Jeg tror også jeg har spist mer melkesjokolade her, enn det jeg gjorde over det siste året i Norge. Skremmende.

En ny nyhet er også at Meghan, ei venninne på skolen inviterte meg til å bli med henne til Sun Peaks, i Canada, over vinterferien. Ganske likt Whistler vil jeg tro. Det hadde vært kjempe gøy om jeg kunne dra!

Jeg skal ikke bli med min egen vertsfamilie til østkysten. De skal se på universiteter og skal være på reisefot nesten hele ferien. Jeg hadde ikke et stort behov for å sjekke ut de skolene, så jeg lager planer for meg selv. Kanskje blir jeg med Meghan til Sun Peaks mellom 14-18 februar. Da har jeg to helger jeg må planlegge saker. Jeg har spurt flere venninner og de er alle positive til å la meg sove over for en natt. Haha, jeg følte meg desperate og hjemløs da jeg spurte. Jeg har også lyst å besøke Vilde, som er utvekslingsstudent i Oregon, ikke så alt for langt unna meg. Det kan bety å miste litt skole, men det er jeg helt ok med, siden skolen ikke tar det så alvorlig, så lenge du gjør leksene. En venninne av meg var vel borte i 1,5 måneder.

Det er mine planer så langt!

Hvordan har dere det?